Demens og seksualitet

Seksualitet omfatter intimitet, tiltrekning, lyst, seksuell aktivitet og erfaringer,
forplantning, fantasier, moral og kulturelle normer. 

Personer med demens har behov for kjærlighet, varme og nærhet, men sykdom og kroniske tilstander kan påvirke samliv og seksualitet.

Personer med demens har rett til seksualliv som en del av grunnleggende menneskerettigheter. Helse- og omsorgspersonell bør derfor ha kompetanse om hvordan demens kan påvirke seksuallivet. 

Å leve med demens kan føre til

• en partner som er sliten og/eller opplever rollekonflikt mellom å være både kjæreste og omsorgsperson
• atskillelse fra partner og kjæreste
• boforhold som ikke er tilrettelagt for privatliv og seksuell aktivitet
• hukommelsessvikt som kan gjøre det utfordrende å huske relasjoner og roller
• apati og likegyldighet som kan føre til redusert interesse og lyst
• svekket forståelse og dømmekraft som kan føre til misforståelser og upassende atferd
• hyperseksualitet og blotting 

Sentrale begreper på seksuell helse-området – Helsedirektoratet

Helse- og omsorgspersonell skal ivareta ulike dimensjoner av helse, også den seksuelle. Det innebærer en positiv og respektfull tilnærming til pasientens seksualitet. Det betyr å tilrettelegge for muligheten til lystfylte og trygge seksuelle opplevelser frie for tvang, diskriminering og vold.

Bok om seksualitet og demens

• Snakk åpent om seksualitet og behovet for nærhet og intimitet, både med personen med demens og partneren. Husk taushetspliktreglene.
• Vurder om seksuell atferd er utrykk for savn og behov som kan imøtekommes gjennom nærhet på en akseptabel måte.
• Tilrettelegg for nærhet og privatliv.
• Ved uønsket seksuell kontakt mellom beboere må du vurdere situasjonen konkret. Forstår personene konsekvensene av handlingene? Hvis ikke skal helse- og omsorgspersonellet finne faglig gode måter å løse utfordringen på som ivaretar både beboerne og ev. partnere. 
• Ha kunnskap om seksualtekniske hjelpemidler som kan støtte kroppens naturlige reaksjoner. Informer, veiled og tilrettelegg for dette der det er ønskelig og naturlig. Husk at det er mulig å søke om slike hjelpemidler hos Nav. 
• Kjenn dine egne grenser. Snakk med kolleger og/eller lederen hvis du er usikker eller opplever ubehagelige situasjoner.
• Gjennomfør en felles refleksjon i personalgruppa. Det kan bidra til faglig utvikling, trygghet og etisk bevissthet i møte med utfordrende situasjoner.

Slik atferd kan være

• blotting og onani på fellesområder eller andre upassende steder seksuelle kommentarer og handlinger som oppleves ubehagelig for med beboere, pårørende og/eller helse- og omsorgspersonalet
• seksuelle relasjoner mellom personer med demens, der den ene ikke ønsker dette eller forstår konsekvensene
• når en person med demens mistolker eller misforstår andres omsorg og nærhet og tar det som en invitasjon til sex
• når en person med demens ikke husker at hen er i et parforhold og innleder et nytt forhold til en annen person

Eksempler på tiltak

• Ved uønsket seksuell aktivitet i fellesområder må du avlede og/eller hjelpe personen inn på rommet. Si bestemt, men høflig: «Kom, nå skal jeg vise deg rommet ditt så du kan være i fred.» 
• Bruk metoder for personsentrert omsorg (for eksempel VIPS praksismodell eller TID-modellen) for å kartlegge, forstå og møte atferden.
• Snakk med personen med demens og pårørende om mulige utløsende årsaker og forebyggende tiltak.
• Kjenn deg selv, og sett tydelige grenser for hva du som helse- og omsorgspersonell kan akseptere fra personen med demens.

Mange eldre har vokst opp i en tid hvor homoseksuelle handlinger ble kriminalisert eller usynliggjort og homofili var knyttet til fortielse og skam. På grunn av dette har mange eldre homofile og lesbiske tidligere vært gift og har barn og barnebarn. Tidligere erfaringer kan prege hvordan personen uttrykker sin kjønnsidentitet i alderdommen og når hen får demens.

Helse- og omsorgspersonell må være åpne for slike negative erfaringer og opptre varsomt og omsorgsfullt når de snakker med personen om livshistorie, relasjoner og nettverk. Kanskje har personen lite sosialt nettverk og kjenner en følelse av utenforskap og ensomhet? Personen kan derfor trenge ekstra støtte i nye sosiale fellesskap, som et dagaktivitetssenter eller en sykehjemsavdeling.